ITrett.no

I virksomheter som tilbyr IT-rådgivnings- og/eller konsulenttjenester kan nettopp erfaring og kompetanse hos de tilbudte ressurser være avgjørende for kvaliteten på resultatet. I offentlige anskaffelser er spørsmål hvordan dette kan og skal vurderes. Tilbudte personers kompetanse og erfaring vil oftest være sentralt i slike tilfeller for å kunne identifisere det økonomisk mest fordelaktige tilbudet for kunden etter anskaffelsesforskriftens § 13-2. Jeg vil kort se litt på reglene i anskaffelsesregelverket omkring vurdering av kompetanse – og deretter litt på kontraktsreguleringen av kompetansekravet - før jeg avslutter med noen kommentarer omkring kompetansebygging. Vurderingen av kompetanse kan finne sted enten som følge av et kvalifikasjonskrav, altså minimumskrav til tjenesteyter etter forskriftens § 8-4 (hvoretter pris ofte blir helt avgjørende) eller som et tildelingskriterium etter forskriftens § 13-2, dvs en evaluering av kompetansen til tilbyderne for å finne den eller de

Offentlige anskaffeler er en viktig del av omsetningen til mange bedrifter som leverer varer og tjenester i Norge. I 2014 har SSB (publisert i desember 2015) anslått verdien til å være om lag 462 milliarder norske kroner. Dette viste en økning fra året før på 23 milliarder kroner. Offentlige anskaffelser er med andre ord svært viktig for norske virksomheter. Men samtidig som det finner sted initiativ for å forenkle offentlige anskaffelser , som støtter opp om implementeringen av det nye EU-regelverket for offentlige anskaffelser innad i EU (med virkning fra 18.4.2016 i EU ) , kan tendensen fra domstolene synes å gå i retning av mindre fleksibilitet og strengere anvendelse av reglene. Sist ut var dommen hvor Statens vegvesen ble pålagt å betale BT Signaal den positive kontraktsinteressen for å ha brutt det offentlige anskaffelsesregelverket (og omtalt delvis på denne blogg). Spørsmålet er om dette er en tendens som viser dårligere tider i Europa og som nå får sin virkning i og

I stadig økende grad stilles det krav om etisk adferd hos leverandører gjennom kontraktsklausuler. Det gjelder både i private og offentlige anskaffelser. Som oftest er kravene ikke spesielt vanskelig å etterkomme fra et praktisk ståsted. Dette er fordi det ofte er en viss sammenheng mellom de etiske kravene i kontrakt og de ti prinsipper fra FNs Global Compact. For en norsk virksomhet som utøver sitt virke primært i Norge bør ikke de ti prinsipper i FNs Global Compact være en tung og uoverkommelig målestokk. I forhold til underleverandørkjeden kan det i enkelte tilfeller være en utfordring ettersom denne kan ha internasjonale forgreninger som ikke alltid er lett å få oversikt over, men denne berøres ikke her.  FNs Global Compact er i dag verdens største initiativ for virksomheters samfunnsansvar. Svært mange virksomheter har valgt å melde seg inn i Global Compact, og det er i dag over 13000 bedrifter fra 170 land som frivillig har meldt seg inn og fremmer de ti prinsipper. Dette

31. mars 2016 avsa Borgarting lagmannsrett en dom (LB-2015-72805) som er av interesse for de som følger med IT og anskaffelser. Retten kom til at Statens vegvesen hadde begått en vesentlig feil under en offentlig anskaffelse av en IT-løsning hvor den valgte leverandør skulle ha vært avvist på bakgrunn av vesentlige forbehold. Resultatet var at BT Signaal, som ble innstilt som nr 2, fikk tilkjent 25 MNOK i erstatning i form av den positive kontraktsinteresse ettersom det var klar sannsynlighetsovervekt for at denne tilbyderen ville ha fått kontrakten. Bakgrunnen for saken var at IBM ble tildelt kontrakt for utvikling og drift av en bompengebetalingsløsning («AutoPASS Grindgut»). Utviklingen skulle skje ved bruk av Dataforeningens PS2000-kontrakt for leveranse av Programvare (smidig metodikk), og deretter drift gjennom SSA-D (driftsavtalen) samt videreutvikling og forvaltning. Etter pre-kvalifisering leverte både IBM og BT Signaal inn tilbud, hvor av disse to kun var IBM som hadde

I enkelte anskaffelser for rammeavtale om kjøp av IT-konsulenter introduseres klausuler som på en eller annen måte skal gi kunden en «til-enhver-tid-beste-pris». Bruk av slike klausuler for rammeavtaler om konsulentkjøp er i beste fall svært vanskelig. Men det mest kritiske er at det vitner om begrenset forståelse for IT-virksomheter og konkurranse i offentlige anskaffelser, samt at slike klausuler er potensielt kostnadsdrivende. En «beste-pris»-pris klausul, slik jeg har møtt de siste årene, er gjerne formulert slik at de skal gi kunden en rett til justere priser til tilsvarende priser for tilsvarende tjenester (her konsulenttjenester). Eksempelvis at, «leverandøren skal sørge for at ytelsens pris til enhver tid er minst like gunstig for kunden som tilsvarende eller sammenlignbare ytelser andre kunder normalt kan oppnå hos leverandøren».   For å gjennomføre dette pålegges leverandøren å gjennomføre på forespørsel en revisjon fra et uavhengig revisjonsselskap for å bekrefte eksi