Gå til hovedinnhold

UBER - Ulovlig i Norge?

Svaret på spørsmålet over kan nå synes avklart etter at det nå har kommet en rettskraftig dom hvor en sjåfør i Drammen tingrett er blitt dømt for overtredelse av yrkestransportloven etter å ha kjørt 1145 oppdrag for Uber. Politiet har uttalt at de mener dette er en endelig avklaring mens Uber selv er ikke enig. Det må også nevnes at flere lignende saker vil nok komme opp til behandling ettersom enkelte sjåfører har valgt å ikke akseptere forelegg.

Rettslig sett så reiser dette flere interessante problemstillinger. Den enkleste problemstillingen ligger nok i at etter yrkestransportloven så må en sjåfør har løyve. I den sammenheng har Samferdselsdepartementet kommet til at Uber er ulovlig da det ikke er søkt om løyve til å kjøre drosje. Etter loven § 40 er det primært sjåføren som kan straffes men også det foretak det handles på vegne av. I dette tilfelle kan det stilles spørsmål om Uber kan straffes ettersom det er Uber som legger til rette for delingskulturen.

Det mest interessante spørsmålet er om delingsmodellen til Uber kan eller skal anses som drosjevirksomhet? Politiet har til nå valgt å forfølge sjåførene og ikke Uber som selskap. Det ville vært interessant å sette selve modellen. Selve yrkestransportloven er eksempel på en lov som har vanlig transport og drosjenæringen i tankene. Når verden endrer seg pga ny teknologi og nye brukermønstre er spørsmålet hvordan lovverket henger med.

Jeg kan være tilbøyelig til å mene at der Uber i praksis fremstår som en ny drosjesentral drevet gjennom en app så skjer ingen endringer og Uber vil måtte oppføre seg som enhver annen og ny aktør i markedet. Dermed må det søkes løyve. Men der det faktisk legges til rette for en deling, f.eks at en sjåfør tar med seg passasjerer en morgen når en skal flytte seg fra Drammen til Oslo – og dermed ber om dekning av kostnadene til turen (f.eks bomring, bensin og bilhold) så er det spørsmål om ikke den type transport er ment å være forbudt. Og uten et klart forbud så må det utvises varsomhet av domstolene.

Denne type problemstilling er ikke uvanlig når ny teknologi påvirker gammelt regelverk. I slike tilfeller bør det utvises varsomhet med å innfortolke et forbud.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Juridisk avdeling og presentasjon av juridiske problemstillinger

En sentral bit av arbeidet i en juridisk avdeling er å bidra til å heve den juridiske kompetansen i en virksomhet og gi grunnlag for bedre og mer informerte beslutninger. Dette kan gjøres på mange måter, men som oftest skjer det i form av foredrag eller andre former for presentasjon av juridiske problemstillinger. Evnen til å kunne hjelpe virksomheten er på mange måter avhengig av evnen til å riktig kunne presentere juridiske problemstillinger. Nedenfor lufter jeg noen få tanker om viktigheten av god presentasjonsteknikk i rollen som internadvokat. Evnen til å presentere juridiske problemstillinger er ikke i prinsippet noe forskjellig for en ekstern advokat i motsetning til en internadvokat. Men for den interne advokaten så finnes en del praktiske problemstillinger som må løses i forhold til den spesielle rollen denne innehar. Eksempelvis har internadvokaten sjelden en intern kostnad, og dermed oftest mer tilgjengelig som ressurs enn en eksternadvokat. Dette kan bidra til at int

Ny lov om offentlige anskaffelser på vei

Etter en lang prosess har endelig lovforslaget til en ny lov om offentlige anskaffelser kommet til Stortinget. Forslaget til ny lov kom fra Nærings- og fiskeridepartementet i Prop. 51 L (2015-2016) og fikk sin første behandling 2. juni 2016 i Næringskomiteen. Dette resulterte forrige uke i en innstilling ( Innst. 358 L (2015–2016)) som skal behandles første gang av Stortinget 9. juni 2016. Målet er at Stortinget vedtar ny lov før sommerferien. Spørsmålet er hvilke endringer dette medfører for aktørene i offentlige anskaffelser? Bakgrunnen for lovforslaget Bakgrunnen for lovforslaget er tredelt. For det første har EU vedtatt tre nye direktiver om offentlige   anskaffelser som skal gjennomføres i norsk rett. For det andre bygger forslaget på NOU 2014:4 Enklere regler – bedre anskaffelser, som inneholder forslag til endringer i den særnorske delen av anskaffelsesregelverket. For det tredje foreslår departementet endringer i håndhevelsesreglene. For EUs del så har formålet vært EU

Kompetanse i IT-avtaler – hva er det vi avtaler og hva er viktig?

I virksomheter som tilbyr IT-rådgivnings- og/eller konsulenttjenester kan nettopp erfaring og kompetanse hos de tilbudte ressurser være avgjørende for kvaliteten på resultatet. I offentlige anskaffelser er spørsmål hvordan dette kan og skal vurderes. Tilbudte personers kompetanse og erfaring vil oftest være sentralt i slike tilfeller for å kunne identifisere det økonomisk mest fordelaktige tilbudet for kunden etter anskaffelsesforskriftens § 13-2. Jeg vil kort se litt på reglene i anskaffelsesregelverket omkring vurdering av kompetanse – og deretter litt på kontraktsreguleringen av kompetansekravet - før jeg avslutter med noen kommentarer omkring kompetansebygging. Vurderingen av kompetanse kan finne sted enten som følge av et kvalifikasjonskrav, altså minimumskrav til tjenesteyter etter forskriftens § 8-4 (hvoretter pris ofte blir helt avgjørende) eller som et tildelingskriterium etter forskriftens § 13-2, dvs en evaluering av kompetansen til tilbyderne for å finne den eller de