I begynnelsen av septermber kom EU-domstolen med en interessant dom knyttet til publisering av lenker og det ansvar dette medfører. I dommen fra EU-domstolen (C-160/15) var spørsmålet om det å publisere lenker til opphavsrettslig beskyttet materiale som er lagt ut fritt tilgjengelig på internett uten rettighetshaverens samtykke er en "communication to the public" jf. InfoSoc-direktivet artikkel 3.1.
Dommen tar utgangspunkt i spørsmålet ved se hen til direktivet og fortalen hvor det slås fast at begrepet må tolkes vidt. Samtidig viser dommen til at bestemmelsen også krever en balanse mellom opphavsmann på en side og ytringsfriheten på den andre siden. Deretter ser dommen hen til andre EU-dommer på området, slik som Svensson-dommen (C-466/12) og BestWater International-dommen (C-348/13) hvor lenking kan være en "communication to the public", dersom lenkingen medfører at en ny allmennhet ("new public") som rettighetshaveren ikke har tatt i betraktning, får tilgang til det opphavsrettslig beskyttede materialet. Mao. i utgangspunktet vil ikke en "communication to the public" være vernet fordi rettighetshaveren ved å samtykke til utlegging på Internett har samtykket til global publisering. I tillegg bemerker domstolen at det er relevant om materialet er lagt ut som "communication" med det formål å skape inntekter ved å vise til Football Association Premier League and Others (C‑403/08 og C‑429/08).
Dommen går så over til å vurdere det konkrete tilfellet, og kommer til at det å publisere lenker til opphavsrettslig beskyttet materiale som ulovlig er lagt ut på internett er å anse som "communication to the public", hvis den som lenker visste eller burde visst at verket er lagt ut på internett uten rettighetshaverens samtykke. Et sentral eksempel vi lher være hvor lenkingen gjøres for å skape inntekter for den som lenker. I dette tilfelle slår domstolen fast at det må anses at den som lenker har gjort de nødvendige undersøkelser slik at denne har full oversikt over i hvilken grad verket det lenkes til er lovlig eller ulovlig lagt ut på internett:
Having regard to the foregoing considerations, the answer to the questions raised is that Article 3(1) of Directive 2001/29 must be interpreted as meaning that, in order to establish whether the fact of posting, on a website, hyperlinks to protected works, which are freely available on another website without the consent of the copyright holder, constitutes a ‘communication to the public’ within the meaning of that provision, it is to be determined whether those links are provided without the pursuit of financial gain by a person who did not know or could not reasonably have known the illegal nature of the publication of those works on that other website or whether, on the contrary, those links are provided for such a purpose, a situation in which that knowledge must be presumed.
Det interessante sekundære spørsmålet jeg mener dette reiser, er i hvilken grad dette kan ha en betydning for ansvaret for mediebedrifter som i stadig større grad er avhengig av klikk. Ved å benytte aktivt bloggere som skribenter er det ønsket å skape klikk ved mer eller mindre usakelige overskrifter.
Dommen tar utgangspunkt i spørsmålet ved se hen til direktivet og fortalen hvor det slås fast at begrepet må tolkes vidt. Samtidig viser dommen til at bestemmelsen også krever en balanse mellom opphavsmann på en side og ytringsfriheten på den andre siden. Deretter ser dommen hen til andre EU-dommer på området, slik som Svensson-dommen (C-466/12) og BestWater International-dommen (C-348/13) hvor lenking kan være en "communication to the public", dersom lenkingen medfører at en ny allmennhet ("new public") som rettighetshaveren ikke har tatt i betraktning, får tilgang til det opphavsrettslig beskyttede materialet. Mao. i utgangspunktet vil ikke en "communication to the public" være vernet fordi rettighetshaveren ved å samtykke til utlegging på Internett har samtykket til global publisering. I tillegg bemerker domstolen at det er relevant om materialet er lagt ut som "communication" med det formål å skape inntekter ved å vise til Football Association Premier League and Others (C‑403/08 og C‑429/08).
Dommen går så over til å vurdere det konkrete tilfellet, og kommer til at det å publisere lenker til opphavsrettslig beskyttet materiale som ulovlig er lagt ut på internett er å anse som "communication to the public", hvis den som lenker visste eller burde visst at verket er lagt ut på internett uten rettighetshaverens samtykke. Et sentral eksempel vi lher være hvor lenkingen gjøres for å skape inntekter for den som lenker. I dette tilfelle slår domstolen fast at det må anses at den som lenker har gjort de nødvendige undersøkelser slik at denne har full oversikt over i hvilken grad verket det lenkes til er lovlig eller ulovlig lagt ut på internett:
Having regard to the foregoing considerations, the answer to the questions raised is that Article 3(1) of Directive 2001/29 must be interpreted as meaning that, in order to establish whether the fact of posting, on a website, hyperlinks to protected works, which are freely available on another website without the consent of the copyright holder, constitutes a ‘communication to the public’ within the meaning of that provision, it is to be determined whether those links are provided without the pursuit of financial gain by a person who did not know or could not reasonably have known the illegal nature of the publication of those works on that other website or whether, on the contrary, those links are provided for such a purpose, a situation in which that knowledge must be presumed.
Det interessante sekundære spørsmålet jeg mener dette reiser, er i hvilken grad dette kan ha en betydning for ansvaret for mediebedrifter som i stadig større grad er avhengig av klikk. Ved å benytte aktivt bloggere som skribenter er det ønsket å skape klikk ved mer eller mindre usakelige overskrifter.
Kommentarer
Legg inn en kommentar