HoloLens - ny teknologi og ny lovanvendelse

Teknologien går fremover. Heldigvis vil de aller fleste si. Selvfølgelig kan det av og til virke skremmende med ny teknologi, men det er viktig å minne om at uten ny teknologi så hadde mange sykdommer fortsatt vært et problem i mange land. HoloLens er en av disse nye teknologiene som er blitt vist frem i det siste. HoloLens gir blant annet helsevesenet muligheter til å vurdere helsesituasjoner fra et mer presist 3D-perspektiv.

Men hva reiser dette av rettslige problemstillinger? Eller sagt på en annen måte; er det noen nye rettslige utfordringer dette reiser som regelverket ikke har tenkt på? Det finnes mange eksempler på ny teknologi som gjør regelverk utdatert – eller kanskje mer presist – regelverk som har behov for oppdatering for å kunne favne nye tekniske muligheter på en mer treffende måte. Overgangen fra vanlige kringkastingssendinger til strømming av sendinger er et eksempel på dette, hvor eksempelvis illeggelse av kringkastingsavgiften til nå har vært knyttet til om en husstand har en tv med mottager. Hvordan møter veitrafikkloven fremtidens førerløse biler? Andre eksempler er intelligente løsninger med kunstig intelligens, slik som smarte algoritmer som beslutter om du eller jeg får lån.


HoloLens i seg selv er ikke en løsning med kunstig intelligens. Det er en teknisk løsning som muliggjør at eksempelvis operasjoner kan gjennomføres med bedre informasjon i et 3D-perspektiv. Det kan medvirke til bedre fjernoperasjoner, slik at leger kan utføre flere operasjoner på kortere tid og med bedre presisjon.


Det er HoloLens sammen med programvare som vil være «produktet» som må vurderes – og det kan reise mange interessante juridiske problemstillinger. Det kan være alt fra personvern – f.eks hvis løsningen skal kunne søke i egen journal eller til og med ha rett til å søke i journalen til andre i familien for å se om det finnes en sammenheng for bedre å kunne stille en diagnose. En annet element som er like viktig er ansvaret for løsningen – er det produktansvar for selve den tekniske hardwaren eller for den totale løsningen. Produktansvarsloven innehar regler som kan være aktuelle for å søke erstatning for skade som skyldes at et produkt ikke svarer til de sikkerhetskrav som tilsvarende produkter med rimelighet kan forventes å ha. Det samme gjelder forhandler og importør av et slikt produkt. Etter forarbeidene synes det klart at det ikke holder å vise til av produsenten har gjort det som er mulig for å unngå skade, men primært knyttet til forhold ved produktet som sådan.


For legemidler kan også nevnes at produktansvarsloven pålegger alle produsenter og importører av legemidler å tegne ansvarsforsikring.


Et helt annet aspekt er hvordan slike løsninger skal beskyttes og hvordan de kan eller bør gjøres tilgjengelig for flest mulig. Nyskapning bør ikke medføre at færrest mulig får tilgang til de beste løsninger. En får derfor også håpe at utvikling av slike løsninger medfører en patentkrig som begrenser utbedrelse.

Legges det på kunstig intelligens på toppen av en slik løsning så vil kanskje også fremtiden innebære at operasjoner kan utføres av roboter. Vil det da være programmereren som vil i praksis være ansvarlig for operasjonen - på samme måte som den førerløse bilen? Eller vil det offentlige, som helsevesenet og vegvesenet, måtte ta sitt ansvar hvis det tillates med respektivt operasjonsroboter og førerløse busser? Plassering av ansvar ift intelligente løsninger kan i fremtiden bli en utfordring.